StrikeAhead

Fiske etter svart marlin: marlinen som ikke kan legge inn brystfinnene

Nesten alle fisker kan legge brystfinnene inntil kroppen. Svart marlin kan ikke: De står stivt ut, leddet er ifølge japansk Wikipedia fast og ubevegelig, og ifølge engelsk Wikipedia kan de — særlig fra omkring 68 kg — ikke lenger presses flatt inntil sidene, bare vippes litt bakover. Nettopp slik skiller man den sikkert fra blå marlin. Denne artikkelen handler om svart marlin, *Istiompax indica* — på engelsk black marlin, på tysk Schwarzer Marlin, på spansk marlín negro, på italiensk marlin nero, på fransk makaire noir, på portugisisk marlim-preto, på nederlandsk zwarte marlijn, på finsk mustamarliini, på svensk svart marlin, på russisk чёрный марлин, på japansk シロカジキ (shirokajiki).

Den eneste i sin slekt

Svart marlin hører til seilfiskfamilien (Istiophoridae), i likhet med blå marlin, *Kajikia albida*, *Kajikia audax*, seilfisken og Middelhav-marlinen, som denne serien har viet hver sin egen gruppe. Den ble beskrevet i 1832 av den franske zoologen Georges Cuvier, den gang som *Tetrapturus indicus* (engelsk og spansk Wikipedia). Lenge sto den i slekten *Makaira*, slekten til blå marlin; i dag er den den eneste arten i slekten *Istiompax* (tysk, fransk og italiensk Wikipedia). Ifølge tysk Wikipedia er denne slekten søster til *Kajikia* — altså *Kajikia albida* og *Kajikia audax*.

Ifølge FishBase er den en pelagisk, oseanisk fisk som som regel lever i overflatevannet over sprangsjiktet — men i motsetning til slektningene ofte nær land, ved øyer og korallrev. Japansk Wikipedia skriver at den etter seilfisken er den marlinen som oftest dukker opp nær kysten. Ifølge engelsk Wikipedia tilbrakte den i en undersøkt bestand om natten opptil 87 % av tiden i de øverste 30 m, om dagen under 60 %. Unge svarte marliner utenfor Australia bruker lagunen i Great Barrier Reef som oppvekstområde og samles der sesongvis (engelsk Wikipedia).

Byttedyrene: fisk, akkar, sepia, åttearmet blekksprut og store krepsdyr — og, når de er tallrike, fremfor alt små tunfisk (FishBase). Japansk Wikipedia kaller den en av de få jegerne på bukstripet bonitt; derav kallenavnet カツオクイ (katsuo-kui, «bonitteter»). Ifølge engelsk Wikipedia foretrekker den makrellstøkker (mackerel scad); i noen mager fant forskere til og med unge haier. Den sluker byttet med hodet først, og fordi byttefisk i magen ofte har kutt fra nebbet, antar man at den bruker nebbet når den jakter inne i en stim (engelsk Wikipedia). Utenfor Malaysia besto føden ifølge russisk Wikipedia mest av ansjos, taggmakrell, flygefisk og akkar.

Slik kjenner du den igjen

En langstrakt, ifølge FishBase lite sammentrykt kropp — den kraftigste av alle marliner — med et kort, kraftig nebb (FishBase, tysk og engelsk Wikipedia). Bak øynene stiger ryggen bratt opp mot den første ryggfinnen; derav det japanske kallenavnet カタハリ (katahari, «brede skuldre»). Den første ryggfinnen er høyest fremme, men når ikke opp til kroppens høyde (FishBase, tysk, italiensk og russisk Wikipedia) — hos *Kajikia audax* er det omvendt. Brystfinnene er sigdformede og stive og kan ikke legges inn: det sikreste kjennetegnet. Ifølge engelsk Wikipedia er den dessuten den eneste nebbfisken der den andre ryggfinnen begynner foran den andre gattfinnen, i alle størrelser. Ryggen er mørkeblå til blåsvart, buken sølvhvit, den første ryggfinnen svartaktig til mørkeblå uten flekker, de øvrige finnene mørkebrune (FishBase). Huden har små, innleirede skjell med én eller to skarpe spisser (FishBase, tysk Wikipedia).

Fra blå marlin skiller den seg ifølge engelsk Wikipedia slik: Brystfinnene til blå marlin peker mer ut til siden, hos svart marlin mer nedover; den svarte er større og har ingen av de svake lyseblå loddrette stripene. Fra *Kajikia audax* og *Kajikia albida* skilles den av deres tydelige striper, som den mangler.

  • Størrelse: FishBase oppgir 465 cm gaffellengde som maksimum, 380 cm som vanlig lengde og 750 kg som høyeste publiserte vekt. Ifølge japansk Wikipedia er den dermed den tyngste av alle marliner; fisk over 120 til 130 kg er nesten alltid hunner.
  • Rekorden: I august 1953 fanget Alfred C. Glassell Jr. utenfor Cabo Blanco i Peru en svart marlin på omkring 710 kg (1 560 lb) — ifølge engelsk Wikipedia fortsatt en rekord etter IGFAs regler i 2023. Fisken er utstoppet og stilt ut i Washington.
  • Gyting: Ifølge FishBase gyter den helst ved 27 til 28 °C; én moden hunn bar omkring 40 millioner egg. Russisk Wikipedia kaller den en porsjonsgyter.

Hvor den lever — og fisken fra Camogli

FishBase: i tropiske og subtropiske farvann i Indo-Stillehavet, av og til også i tempererte, mellom 44° nord og 47° sør, ved 15 til 30 °C. En langvandrende fisk. Ifølge italiensk Wikipedia finnes den langs kysten av Øst-Afrika, fra Sør-Afrika til Djibouti, rundt Madagaskar og Seychellene, og i det østlige Stillehavet fra California til Chile. Russisk Wikipedia nevner Øst-Kinahavet, de indre havene i Indonesia og kystene utenfor Mexico og Mellom-Amerika som steder der den er særlig vanlig. Ifølge FishBase vandrer enkelte fisker rundt Kapp det gode håp inn i Atlanterhavet — men en gytebestand der er usannsynlig.

Og Middelhavet? Italiensk Wikipedia forteller om ett eneste funn: I 1987 ble en svart marlin fanget ved Camogli i Liguriahavet, trolig kommet inn gjennom Gibraltarstredet — og kaller den svært sjelden der. For en sportsfisker fra Europa forblir den en reisefisk. Ifølge engelsk Wikipedia fiskes den fremfor alt utenfor Sør-Amerika, Sør-Asia og Australia; japansk Wikipedia kaller trollingfisket utenfor Cairns berømt — og skriver at yrkesfangst og salg av kjøttet er forbudt der. Ifølge russisk Wikipedia setter de fleste sportsfiskere i dag ut igjen marlinene de fanger.

På tallerkenen

Ifølge FishBase er kjøttet av god kvalitet; det selges kjølt eller fryst og tilberedes i Japan som sashimi. Japansk Wikipedia skriver at kjøttet er rødt og regnes som smakfullere enn kjøttet til blå marlin, med sesong om vinteren. Russisk Wikipedia kaller det en delikatesse på dyre restauranter. I USA forbyr Billfish Conservation Act fra 2012 salg av marlin — ikke fiske etter den (engelsk Wikipedia).

Åtte motsigelser, bevisst latt stå

  • Hvor rask er den? Finsk Wikipedia: rundt 130 km/t. Den portugisiske: 120 km/t. Den nederlandske: omkring 90 km/t. Den franske: 40 til 60 km/t over korte strekninger. Den engelske og den italienske viser til en studie fra 2016 som ut fra musklenes sammentrekningstider beregner en teoretisk øvre grense på bare omkring 36 km/t — og regner tall som 129 eller 132 km/t som overdrivelser.
  • Hvor tung blir den? FishBase og de fleste Wikipedia-utgavene: 750 kg. Den engelske: muligens opptil 900 kg. Den franske: opptil ett tonn. Den tyske: hunner normalt opptil 650 kg. Og vanlig lengde: 380 cm (FishBase, italiensk Wikipedia) — eller omkring 1,8 til 2,7 m (engelsk Wikipedia, «6–9 ft»).
  • Hvor dypt svømmer den? FishBase: 0 til 915 m, som regel 0 til 200 m. Den tyske: til mer enn 900 m. Den italienske: som regel ikke dypere enn 100 m, men ned til 950 m. Den engelske: ned til omkring 500 m. Den portugisiske: ikke langt under overflaten.
  • Lever den i Atlanterhavet? FishBase og tysk, engelsk, italiensk og japansk Wikipedia: Bare streifere kommer rundt Kapp, og gyting i Atlanterhavet er ikke dokumentert. Den finske: verken i Atlanterhavet eller i Middelhavet. Den italienske kjenner derimot fangsten fra Camogli. Og den portugisiske og den nederlandske Wikipedia regner ganske enkelt Atlanterhavet med blant havene den lever i.
  • Har den striper? FishBase: av og til lyseblå loddrette striper. Den tyske: iblant; de fleste er uten tegninger. Den russiske: Voksne har ingen striper, bare ungfisken. Den engelske: Den mangler de svake stripene til blå marlin. Den italienske: på buken av og til mørkere bånd.
  • Hvor gammel blir den? Italiensk Wikipedia: opptil 12 år. Den japanske: 10 til 13 år. Den engelske: Hunnene lever lenger enn hannene og er større fra omkring 5 års alder — før det mindre.
  • Er den truet? FishBase og italiensk og spansk Wikipedia: IUCN fører den som utilstrekkelige data (Data Deficient). Den engelske: Statusen er ukjent — blant annet fordi den er spesielt flink til å riste av seg sendere. Den portugisiske: I 2010 satte Greenpeace den på sin røde liste. Den nederlandske: enormt overfisket.
  • Finnes det et fiske etter den? Engelsk Wikipedia: «for tiden ikke noe fiskeri». Den italienske: omkring 5 000 tonn i året. Den russiske: 2 200 til 6 400 tonn i året i 1970- til 1990-årene, mest av Japan, Indonesia og Taiwan, med langline, ved trolling og med håndsnøre.

Fem navn som fører til feil fisk

  • «シロカジキ» — den «hvite» marlinen. På japansk heter svart marlin shirokajiki, ordrett «hvit marlin». Ifølge japansk Wikipedia viser det engelske navnet til den levende fiskens mørke rygg, det japanske til den hvitaktige fargen etter døden. Engelsk white marlin er derimot en helt annen fisk: den atlantiske *Kajikia albida*, på japansk ニシマカジキ, som denne serien har viet en egen gruppe.
  • «クロカジキ» — den «svarte» marlinen. Omvendt heter blå marlin på japansk kurokajiki, ordrett «svart marlin». Den som søker på japansk etter svart marlin, havner altså hos blå marlin — og den som søker etter den hvite, havner hos den svarte.
  • «Makaira indica». Under dette gamle navnet står den fortsatt i portugisisk Wikipedia og mange eldre kilder. Men *Makaira* er i dag slekten til blå marlin; svart marlin står alene i *Istiompax*.
  • «Marlijn». Nederlandsk Wikipedia fører svart marlin under den enkle tittelen marlijn — et ord som på nederlandsk står for alle marliner. Den som leser «marlijn» der, kan ikke vite hvilken som menes.
  • «Aguja negra», «picudo negro». GBIF oppfører den på spansk også som aguja negra og picudo negro. Men på spansk står aguja også for horngjelen, som denne serien har viet en egen gruppe — en fisk på knapt en meter, uten slektskap med marlinene.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Leveområde, byttedyr og vaner står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kan lese revkanter, agnfiskstimer og det åpne havets blå fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →